About this Recording
8.572827 - Violin Music - OLSEN, C.G.S. / ATTERBERG, K. / STENHAMMAR, W. / BULL, O.B. / HALVORSEN, J. / SIBELIUS, J. (Nordic Violin Favourites) (Kraggerud)
English  Norwegian 

Nordiske Fiolinfavoritter
Om vi ser bort fra Ole Bulls verker er alle verkene på denne platen blitt til i tiden mellom 1910 og 1930.

 

Carl Gustav Sparre Olsen (1903–84): Seks gamle bygdeviser frå Lom

Carl Gustav Sparre Olsen virket som fiolinist i Bergen og Oslo, før han i 1936 fikk statens kunstnerlønn for å konsentrere seg om komposisjonsvirksomhet. Det er særlig sangene og korverkene hans som har fått gjennomslag. I enkelte av verkene kan man registrere stilistiske trekk fra impresjonisme og neoklassisisisme, men i hovedrekk har Olsen tross skiftende internasjonale strømninger bevart et lyrisk og nasjonalromantisk grunntrekk. Seks gamle bygdeviser er opprinnelig hans opus 2 for piano fra 1929. Verket er inspirert av møtet med poeten Olav Aukrust og diktet Himmelvarden. Det var det som fikk ham til å forstå «hvor han hørte hjemme», det vil si at det var nasjonalromantiker han ville og skulle være.

Kurt Atterberg (1887–1974): Svit nr 3

Kurt Atterberg virket som dirigent, musikkanmelder og spilte som organisasjonsmann en sentral og viktig rolle i utviklingen av svensk musikkliv i første del av 1900-tallet. Samtidig var han en suksessrik komponist som skrev et stort antall verker i nesten alle sjangere.

Det musikalske materialet fra Suite nr. 3 (1917) som her for første gang presenteres i en versjon for to fioliner og orkester, er hentet fra musikken Atterberg komponerte til mysteriespillet Soer Béatrice av Maurice Maeterlinck. Stykket handler om en nonnes kamp mellom jordisk og åndelig kjærlighet. De enkelte satsene har derfor en programmusikalsk opprinnelse, men man behøver ikke kjenne innholdet for å skjønne at det dreier seg om en erkeromantisk og følelsesmessig intens musikk.

Wilhelm Stenhammar (1871–1927): Två sentimentala romanser

Wilhelm Stenhammar var en virtuos svensk pianist og kammermusiker som i mange år ledet Göteborgsymfonikerne. Han er blitt stående som Sveriges fremste komponist fra begynnelsen av 1900-tallet og skrev musikk i en klassiskromantisk stil. Två sentimentala romanser for fiolin og orkester ble skrevet i sommermånedene i 1910 og føyer seg fint inn i en nordisk tradisjon med Johan Svendsens fiolinromanse som den mest populære. Andantinosatsen går i den varme tonearten A-dur, og her dominerer følsomme og lyriske stemninger. «Allegro patetico» i den mørkere og mer lidenskapelige tonearten f-moll har en helt annen karakter. Formavsnittene er større og innbyr til en skildring av sterkere og mer lidenskapelige følelser. Ordet «sentimental» kan tolkes på flere måter. Mest sannsynlig er det kanskje at Stenhammar har benyttet ordet i sin opprinnelige betydning: at det dreier seg om to følelsesfylte romanser.

Ole Bull (1810–80): Los Recuerdos de Habana • Et Sæterbesøg

Ole Bull var den første norske kunstner som satte Norge på det internasjonale kartet og ble en banebryter for nasjonal kunst. «Den nordiske Paganini» ble feiret som en av verdens store fiolinvirtuoser og spilte tusenvis av konserter i Europa og Amerika i nærmere 50 år. Under fredsfesten i Boston i 1869 var han konsertmester for 1000 orkestermusikere som ga konserter i en sal med plass til 50 000 tilhørere. Han spilte på alle ledende teatre og i de største konsertsalene rundt om i verden. Selv i 1879, året før han døde, fylte han den prestisjefylte konsertsalen til Musikverein i Wien. Som andre 1800-talls virtuoser spilte han stort sett sin egen musikk for å kunne imponere publikum med en svimlende teknikk,

Sin fabelaktige improvisasjonskunst brukte han til improvisere over kjente operaarier og folkemelodier fra de landene han besøkte. Los Recuerdos de Habana (Erindringer fra Havanna) for fiolin og orkester er et godt eksempel på hvordan han utformet slike verker.

Ole Bull kom til Kuba i midten av februar 1844 og lot seg akkompagnere av 40 utvalgte orkestermusikere. Publikums begeistring virket så inspirerende at Bull laget to fantasier over kreolske folkemelodier og danser. Los Recuerdos de la Habana er ved siden av Louis Moreau Gottschalks klaverstykker det tidligste eksempel på bruken av kubanskkreolske melodier i klassisk musikk. Partituret og solofiolinstemmen er gått tapt, men det finnes et komplett sett med orkesterstemmer. Henning Kraggerud har med utgangspunkt i dette og inspirert av Bulls resitativer tilrettelagt habaneramelodiene og komponert variasjonene og den avsluttende koda.

Recuerdos de Habana (Erindringer fra Havana) er som de fleste av Bulls verker et potpurri som består av et visst antall kontrasterende formdeler. De forbindes med hverandre med overganger, som enten skal roe ned den musikalske temperaturen eller bygge opp en spenning mot neste musikalske idé. Etter en langsom og spenningsdannende orkesterinnledning følger to iørefallende habaneraer med variasjoner.

I tillegg til en ufattelig teknikk hadde Ole Bull en melodisk åre, som gjorde noen av melodiene hans udødelige. Den mest kjente av dem finnes i det norske nasjonalpotpurriet, Et Sæterbesøg fra 1849. Melodien ble så populær at den siden har levd sitt eget liv til Jørgen Moes tekst, «Seterjentens søndag» (På solen jeg ser).

Det finnes mange versjoner og arrangementer både av sangen og Et Sæterbesøg. På denne platen benyttes et manuskript for fiolin og strykeorkester som finnes oppbevart i det såkalte «Bullahuset» på Valestrand utenfor Bergen. I tillegg til Ole Bulls egen melodi inneholder Et Sæterbesøg to slåtter og to folkemelodier. Potpurriet starter med en orkesterinnledning, som er en liten naturskildring med et slåttemotiv og gjøken som galer. Fiolinen fanger opp slåttemotivet og leder musikken over i en halling for solofiolin som imiterer hardingfelas karakteristiske flerstemmige spill. Så følger de norske folketonene «Eg ser deg utfør gluggjin» og «Eg beisla min Styvel». Etter en ny halling, som er en omfoming av folketonen «Der sto´tre Skjelmer aa maka paa Raa», følger den svenske folketonen «I Rosenlund». Den bygger på akkordprogresjonen til den kjente sarabanden, «La Folia». I Norge ble den svenske folketonen benyttet som melodi til Johan Sebastian Welhavens hyllest til Ole Bull, «Hvor sødt at favnes i Aftnens fred». Melodien er rammet inn av korte orkestermellomspill og etterfølges av Bulls egen melodi, «På solen jeg ser». Potpurriet avsluttes med en spretten halling og et avsluttende hallingkast.

Johan Halvorsen (1864–1935): Norsk Dans nr. 3

Johan Halvorsen har som musiker mange likhetstrekk med sine norske forbilder, Ole Bull og Johan Svendsen. Alle tre siktet seg i ungdomsårene inn mot en karriere som fiolinister. Lysten til å lage musikk og kunnskap om komposisjonsteknikk fikk de gjennom sitt praktiske virke som utøvende musikere. Uten annet enn noen få timer i kontrapunkt har Halvorsen komponert omkring 170 verker i de fleste sjangere. De første verkene skrev han mens han fra 1890 var ansatt som fiolinlærer ved Helsingfors Musikinstitut i to år. I denne perioden fremførte han kammermusikk av Jean Sibelius, Edvard Grieg og Christian Sinding.

Halvorsen ble senere dirigent for teaterorkesteret på Den Nationale Scene i Bergen og Nationalteatrets orkester i Kristiania (Oslo). Han viste seg ikke bare som en fremragende orkesterleder, men kunne med sin utpregede evne til stilimitasjon gi musikken han skrev til teaterstykkene den rette lokalkoloritt, alt fra neobraokk og asiatisk eksotikk til svulstig senromantikk og folkemusikk.

Halvorsen hadde lært seg å spille på hardingfele og skrev i 1903 ned 17 slåtter (norske danser) etter hardingfelespilleren Knut Dahle som Grieg benyttet i sitt op. 76. Selv lot Halvorsen seg inspirere til å komponere ble norske rapsodier og de norske dansene fra1914 som er en videreføring av den nasjonale stilen til Grieg og Svendsen.

I Norsk dans nr. 3 rammes den rolige midtdelen inn av en brudeslått fra folkemusikksamlingene til L. M. Lindeman. Det er den samme som Johan Svendsen benyttet i orkesterverket Norsk kunstnerkarneval fra 1874.

Jean Sibelius (1865–1957): Seks humoreskene

Jean Sibelius er Finlands nasjonalkomponist og en Nordens fremste symfonikere. Han begynte å spille fiolin som barn og drømte lenge om å bli en stor fiolinvirtuos. I studietiden komponerte han en hel mengde verker for fiolin, inkludert den Grieg-inspirerte sonaten i F-dur. Omtrent 15 år senere komponerte han fiolinkonserten i d-moll, som er ett av de betydeligste og mest spilte verker i fiolinlitteraturen.

I årene like før og under den 1. verdenskrig var Sibelius i den samme vanskelige økonomiske situasjonen som Christian Sinding. Sibelius valgte å skrive flere verker i et mindre format, blant annet to serenader for fiolin og orkester og en del stykker for fiolin og klaver. Betydeligst er de seks humoreskene for fiolin og orkester som ble urfremført i 1919. Selv sa han at de gjenspeilte pinen ved det å leve, et liv som bare av og til ble lyst opp av solen.

I hver eneste takt merker man at komponisten selv var fiolinist og at han visste hvordan han skulle få instrumentet til å klinge. Sibelius ønsket at humoreskene skulle spilles i sammenheng, selv om de ble utgitt med to forskjellige opusnummer. Den første av humoreskene i op. 87 har mazurka-karakter, og det innledende lydiske tonefallet gir sammen med melodiformen straks den farge vi forbinder med Sibelius. Humoresque nr 2. danner en kontrast og er et rytmisk fyrverkeri med en ytterst virtuos solostemme. Den tredje humoresken er formet som en gavott og er musikalsk sett et av høydepunktene i denne syklusen. Her som i alle humoreskene kommer det karakteristiske som Sibelius legger inn i tittelen tydelig frem: den overraskende og kaprisiøse vekslingen og leken mellom forskjellige musikalske stemninger, stilepoker og fiolinteknikker. Den fjerde humoresken har en meditativ karakter og knytter an til romantikken med sine dobbelgrep og sine utsøkte pizzicatoer, som virker som utsmykninger av solistens vakre melodilinje. I de to siste humoreskene er vi igjen hensatt til 1800-tallets virtuostiden med sin veksling mellom svulstige melodier på G-strengen, høye flageolettoner og passasjeverk. Den femte humoresken utfordrer igjen solistens teknikk. Melodien er av folkemusikalsk art. Samlet sett er de seks humoreskene en oppsummering av fiolinlitteraturens utvikling fra Ole Bull og frem til nordisk senromantikk i 1920-årene.

Christian Sinding (1856–1941): Abendstimmung op. 120

Christian Sinding begynte sin karriere som fiolinist og ble i samtiden regnet for å være den betydeligste norske komponisten etter Edvard Grieg og Johan Svendsen. Tre fiolinkonserter og flere kammermusikalske verker for fiolin viser at han aldri mistet forkjærligheten for sitt eget instrument. Sinding var allerede før århundreskiftet blitt en verdensberømt komponist med sin klaverkvintett og klaverstykket «Frühlingsrauschen». Siden de fleste av verkene hans ble utgitt på tyske forlag fikk han økonomiske problemer under den 1. verdenskrig. For å skaffe seg inntekter skrev han i krigsårene flere mindre verk, blant dem Abendstimmung op. 120 (1917). Selv i det mindre format merker man viljen til kraft og monumentalitet. Toneartsskiftningene, de lange melodilinjene og de spenstige samklangene er karakteristiske for Sinding og viser samtidig hans sterke tilknytning til tysk senromantikk.


Harald Herresthal


Close the window