About this Recording
8.573738 - HALVORSEN, J.: Violin Concerto / NIELSEN, C.: Violin Concerto / SVENDSEN: Romance (Kraggerud, Malmö Symphony, Engeset)
English  Norwegian 

John Halvorsen (1864–1935) • Carl Nielsen (1865–1931): Fiolinkonserter
Johan Svendsen (1840–1911): Romanse

 

Dirigenten, komponisten og fiolinisten Johan Halvorsen

Johan Halvorsen (1864–1935) var fra 1893 og 36 år framover kapellmester og «huskomponist» ved teatrene i Bergen og Kristiania (Oslo), der han 1899–1919 ledet Norges største profesjonelle symfoniorkester, som bestod av 43 musikere. Seks kvelder i uka spilte de mellomaktsog scenemusikk ved teaterforestillingene, i tillegg til å gi til sammen rundt 300 symfonikonserter, solistkonserter, folkekonserter og matineer i løpet av 20 år. Nationaltheatret var også Norges viktigste operascene, og Halvorsen var eneansvarlig for innstudering og ledelse av alle opera-og operetteoppsetninger. I sin samtid ble han regnet som Norges største dirigent etter Johan Svendsen, og han hadde stor suksess også med å dirigere norsk musikk også i utlandet.

I yngre år var Halvorsen en av Norges mest talentfulle fiolinister. Fra 15-årsalderen forsørget han seg som fiolinist i teaterorkestre i Kristiania og Stockholm, og i 1886–88 studerte han hos den berømte russiske fiolinisten Adolf Brodsky i Leipzig. Han opptrådte ofte som solist i fiolinkonserter av komponister som Beethoven, Mendelssohn, Paganini, Vieuxtemps, Wieniawski og Bruch. Etter studiene i Leipzig arbeidet Halvorsen dels som fiolinist, dels som fiolinlærer, først et år i Aberdeen (1888–89), deretter tre år i Helsingfors (1889–92).

Rundt 1890 begynte Halvorsen for alvor begynte å komponere, og han fullførte over 170 verk. Mange av de første komposisjonene inkluderer fiolinen, bl.a. en Suite med piano (1890), den verdenskjente Passacaglia (med bratsj) over et tema av Händel (1893), Norske danser (1896) og suiten Mosaique (1898). Seinere skrev han mest teatermusikk, deriblant til skuespillene Vasantasena (1896), Gurre (1900) og Fossegrimen (1904–05).

Fiolinkonserten i sin samtid

Våren 1907 fortalte Halvorsen i flere avisintervjuer at han «for Tiden holder … på med en Violinkoncert». Det norske musikkmiljøet ventet med spenning på verket, men Halvorsen avslo å oppføre det våren 1908, etter sigende fordi han fryktet kritikernes reaksjon. Det kan godt tenkes at den i realiteten ikke var ferdig. Halvorsen, som var selvlært som komponist, kunne produsere scenemusikk, småstykker og arrangementer i et nesten utrolig tempo, men ble plaget av prestasjonsangst når han skulle skrive mer prestisjefylte verk i større format.

Den kanadiske fiolinisten Kathleen Parlow (1890–1963) gav som 17-åring sin første Kristiania-konsert i januar 1908, og folk strømmet til for å høre «det nye vidunder». Halvorsen var svært begeistret for Parlows spill og satte henne høyere enn nesten alle andre berømte solister som gjestet Kristiania. Parlow på sin side ble snart en varm beundrer av Halvorsens musikk, og hun ble en sterk pådriver for at han høsten 1908 fikk fiolinkonserten ferdig.

Førsteoppførelsen av Halvorsens fiolinkonsert fant sted i Nederland 14. august 1909. Strandhotellet Kurhaus i Scheveningen hadde en berømt «Kurzaal», der ingen ringere enn Berlin-filharmonikerne gav to konserter daglig hver sommer 1885–1910. Dirigent i 1909 var Ernst Kunwald, og publikum applauderte livlig for Parlows Halvorsen-spill. Fire uker seinere, 11. og 12. september 1909, dirigerte Halvorsen fiolinkonserten hjemme i Kristiania, også da med Kathleen Parlow som solist. Til en norsk avis fortalte Parlow:

«Jeg beundrer Grieg og Sinding og Halvorsen. Jeg er kommet hit ene og alene for å spille Halvorsens nye konsert. Den er ytterst interessant å spille, og så er den så tremendously beautiful. Jeg tror den vil slå an, men det er aldri mulig å vite det sikkert på forhånd.»

Verken solist eller komponist hadde grunn til å frykte publikum : «Begge ble fremkalt 8–10 Ganger, og Halvorsen takket Frk. Parlow med et chevaleresk Kyss på Hånden.»

Oppbyggingen av Halvorsens fiolinkonsert

Ved konsertoppførelsene i 1909 framholdt kritikerne fiolinkonserten som «et fremragende Arbeide», men første sats var som «litt uklar i Formen». Innledningssatsen følger ikke gjengs sonatesatsform, idet orkesterets innledningsmotiv—etter mønster av Bruchs første fiolinkonsert—munner direkte ut i fiolinistens første solokadens. Etter to solokadenser følger «oppskriftsmessig» en klassisk anlagt eksposisjon med et markant hovedtema i g-moll og et mer lyrisk anlagt sidetema i B-dur. Det videre forløpet er derimot friere, nærmest en syntese av gjennomføring, reprise og coda i ett, og den avsluttende solokadensen leder direkte over i andre sats. Det vakre, sangbare temaet er avledet av gmolltemaet i første sats. En kritiker karakteriserte med rette andanten om «finstemt, varmhjertet og fengslende Musikk som med sine mange vakre Episoder er sterk nok til alene at bære Konserten».

Til å være en klassisk skolert musiker hadde Halvorsen solid kjennskap til norsk spellemannstradisjon og det norske «nasjonalinstrumentet», hardingfele. Det var han som i 1901 hadde transkribert de slåttene som Grieg benyttet som grunnlag for sine Slåtter for piano, og i 1904 ble Halvorsen med musikken til Fossegrimen den første komponisten i verden til å bruke hardingfela som soloinstrument med orkester. Noen år tidligere hadde han også komponert en virtuos rapsodi over norske folketoner og-danser, «Air norvégien», for fiolin og orkester. Dette var erfaringer han drog veksler på i fiolinkonserten, noe som er tydelig allerede i første strøk av åpningskadensen i første sats. Den forstørrede kvarten, en kjent ingrediens i norsk slåttemusikk, innleder et motto-motiv som stadig vender tilbake i konsertens to første satser.

Enda mer «norskhetskoloritt» finner vi i finalen, der de spretne danserytmene er klart inspirert av den norske folkedansen halling. Som folkedans er hallingen en showpiece i akrobatiske og atletiske ferdigheter for en mannlig solodanser. I Halvorsens fiolinkonsert får solisten demonstrert tilsvarende utfordringer i form av halsbrekkende løp, oktavspill, dobbeltgrep, flageoletter og andre virtuose effekter som gir solisten anledning til å briljere med tekniske ferdigheter både i hoveddelen, som går i hallingrytme, og i satsens kontrastdel, der en variant av sidetemaet fra første sats omformes til en majestetisk marsj i 6/8-takt.

Fiolinkonserten etter 1909

Parlow planla å oppføre Halvorsens fiolinkonsert i England, Nederland og USA, men bare én oppførelse fant sted, i Utrecht 28. februar 1910. Til tross for god mottakelse også der, ble konserten ikke spilt mer i Halvorsens levetid. Da han i 1923 skrev sin første symfoni, brukte han hovedtemaet fra mellomsatsen i fiolinkonserten som utgangspunkt for andre sats, noe som tyder på at Halvorsen nå anså fiolinkonserten som trukket tilbake, men—med god grunn—ville la akkurat dette temaet leve videre i en annen sammenheng.

Da Halvorsen gikk av med pensjon i 1929, brente han opp en mengde manuskripter, og hans enke fortalte seinere at fiolinkonserten var blant disse. Derfor har vi ene og alene Kathleen Parlow å takke for at dette for norsk musikkhistorie så spennende verket er bevart for ettertiden. I hennes etterlatte samling av noter, papirer og utklipp, som siden 1963 befinner seg i musikkbiblioteket ved University of Toronto, dukket partitur og stemmemateriale opp som troll i eske i 2015. Før året var omme, var Henning Kraggerud i gang med å innstudere verket, som fikk sin nypremiere ved to konserter i Norge i juli 2016. Vi vil med denne innspillingen bidra til at Halvorsens fiolinkonsert omsider kan få sjansen til å innta sin plass som en av de viktigste fiolinkonsertene fra den romantiske perioden i norsk musikkhistorie.

Carl Nielsens fiolinkonsert

Før han slo igjennom som komponist, arbeidet Carl Nielsen (1865–1931) i mange år som andrefiolinist i det kongelige kapell i København, der nordmannen Johan Svendsen var kapellmester fra 1882. I 1908 overtok Nielsen selv som kapellmester, og det var i samme periode han begynte å få litt mer anerkjennelse som komponist. Den tredje av hans i alt seks symfonier ble fullført i begynnelsen av 1911, og samme sommer oppholdt han seg i Norge. Det var her han begynte å komponere sin fiolinkonsert. Første sats ble faktisk til i Edvard Griegs komponisthytte på Troldhaugen, som ble stilt til Nielsens disposisjon av Griegs enke Nina.

Nielsens fiolinkonsert innledes i likhet med Halvorsens konsert av en kraftig orkesterakkord, etterfulgt av en solokadens i fiolinen. Resten av satsen er formmessig mer tradisjonelt oppbygd etter sonatesatsskjemaet, med en ny solokadens før reprisen. I likhet med Symfoni nr. 3, som var komponert like før, har tonespråket et utpreget pastoralt preg. Dette oppnår Nielsen til en viss grad ved å inkorporere folkelige danserytmer og skalabrokker, men enda mer ved at han lar fiolinsolisten og lyse treblåsere spille motiver med triller og forsiringer som kan minne om fuglekvitter.

Andre del av verket, som ble komponert i Danmark høsten 1911, starter med en Adagio basert på den kromatiske tonerekka b-a-c-h, et musikalsk kryptogram for komponistnavnet Bach, innledningsvis spilt av en obo. Adagioen utgjør ikke en selvstendig sats, men benyttes som en innledning til rondo-finalen. Her har Nielsen, akkurat som Halvorsen, lagt en danserytme til grunn. Mens Halvorsen valgte å avslutte sin fiolinkonsert med en virtuos og utadvendt sats med halsbrekkende løp og figurasjoner, ønsket Nielsen i sin mer pastoralt anlagte scherzando å markere avstand fra publikumsfrieri og ytre virtuositet.

Carl Nielsen dirigerte selv uroppførelsen av fiolinkonserten og 3. Symfoni på samme konsert i februar 1912. Solist var den danske fiolinisten Peder Møller, som mer enn noen skulle gjøre en stor innsats i å utbre verket. Verket er imidlertid dedisert til en annen av tidens store fiolinvirtuoser, ungareren Emil Telmányi, som også var Nielsens svigersønn.

Johan Svendsens romanse for fiolin og orkester

Johan Svendsen (1840–1911) skrev sin fiolinromanse høsten 1881. Verket ble komponert på bakrommet hos hans forlegger, Carl Warmuth, der Svendsen mottok sine fiolin-og teorielever. En dag en elev ikke møtte opp, satte han seg ned og skrev utkastet til dette uttrykksfulle og svært melodiske stykket, og løpet av bare to dager var verket ferdig. Verkets hoveddel er en idyll i G-dur, mens midtpartiet i g-moll får et mer oppjaget preg i akkompagnementet, noe som danner en virkningsfull kontrast.

Fiolinromansen ble fra første stund et av de aller mest kjente og kjære verkene til Svendsen, også i utlandet. Mange kjente fiolinister har framført romansen i årenes løp, blant dem også Johan Halvorsen, som spilte den med Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam under den store, norske musikkfesten i Bergen i 1898. Dirigent var ved denne anledningen Svendsen selv.

Øyvin Dybsand


Close the window